De kaller meg bror

De kaller meg bror
(F. Johansen)

Loslitte tanker om bånda vi har
Vi har en ting til felles vi har samme far
Jeg ønsker et fellesskap, lever en sorg
Jeg drømmer en kirke, og bygger en borg;

og de kaller meg bror!

De såra som skaptes den gang vi var små
lagde mønstre vi lærte som gjentar seg nå
De sender signaler som ingen har ment
som mottas som slag som føles fortjent;

og de kaller meg bror!

Og det svir så for jævlig å ikke bli bedt
Å vinke fra toppen men ikke bli sett
Mens de scorer måla og feirer og ler
står jeg ute på sida og er ikke med…

Så man kjemper i mot med det våpenet man har;
å trekke seg unna i selvforsvar
Avstanden øker med hvert falske smil
blod som blir tynna ut mer for hver mil;

og de kaller meg bror!

Og jeg tar en for laget og tar det med hjem
skaper fred ved å holde hele krigen igjen
for prisen er stiv hver gang slagene står
Jeg lukker øya for jeg vi´kke se hvem som slår

Så kommer en bursdag så kommer en jul
som englene lever kritikken i skjul;
«Det va´kke sånn ment, de´r bare jeg som er sær»
Tvilen som hamrer den trua i hjæl

og vi kaller oss «bror»!