Josef

Josef

Den har ikke en gang våknet til dag
den lille søvnige by
Josef står ved sin flittige sag
i det livsalige gry

Hans hjerte nynner en munter sang;
Josef skal giftes i år
Derfor synger han dagen lang
mens sagen og høvelen går

Så kommer Maria og Josef er
et eneste skinnende smil
lar sagen stå dirrende fastnet der
nå kan det ta seg en hvil
Kvinnen står blek mot den lukkede dør
og nøler med å gå inn
Hvor er de smil og kjærtegn fra før
som blomstret fra hennes kinn?

Så snakker hans kvinne med mange ord
om himmelske syner hun så
Josef lener seg tungt til sitt bord
og intet kan han forstå

Der sitter hans kvinne bøyet og skjønn
i morgenens gylne glans
En røst har fortalt hun skal føde en sønn
en sønn som ikke er hans

”Du lyver Maria jeg vet hva som skjer
din uskyld sto altså for fall
Jeg vil ikke høre, si ikke mer
jeg tror jeg forstår hva jeg skal”
Kvinnen sitter i solstripens skinn
i stille, rørende tro
langsomt våkner i Josefs sinn
minnene mellom de to

”Din dunkle fortelling er tung å forstå
jeg er en enkel mann.
Det budskap du hørte, de syner du så
er over min ringe forstand”
”Men selv om du også fikk tusen bud
så er det en ting jeg vet;
Ingen har lov, hverken mann eller Gud
å krenke min kjærlighet”

”Selv om verden bør frelses helst
av han som har dårlig den skapt
Så har ikke verden lov å bli frelst
hvis verden for meg går tapt!
Jeg vet det, Maria, jeg bøyer meg snart
for smertens bønn i ditt blikk
Ennå så ser jeg så bittert klart
den sorg og den dom som jeg fikk”

Utenfor glødet den knugende dag
over en ørken av ler
Josef grep atter sin flittige sag
men Josef sang ikke mer