Marlene
(F. Johansen)
Hei Marlene, hvordan går det? Håper dere har det bra
at livet farer snilt med deg og at du oftere er glad
Håper stillheten som ble igjen hos deg etter oss to
var det rommet som du trengte for å finne indre ro.
Nei, slapp av; jeg ska’kke ta de gamle orda i min munn
Ska’kke si jeg fortsatt elsker deg eller be deg om en grunn
Jeg har gitt opp å forstå det, jeg tru’kke du heller kan gi
en forklaring på hvordan noe så bra mista sin verdi
Så har du fått fiksa bilen sånn at den endelig er trygg?
Synes naboen fortsatt at den gamle hekken din er stygg?
Har nakken din blitt bedre? Er sjefen fortsatt lei?
Har barna dine fortsatt ikke spurt no’ etter meg?
Så Marlene, har du noe fint på gang; kanskje en kar?
som snakker mye mindre og som er sikker, trygg og hard
En som ikke krever like mye plass som jeg jo gjør
som kan snekre en veranda og montere opp en dør.
Jeg veit du ikke skjønner at jeg fortsatt har det vondt
Seks måneder med innhold kan gjøre livet tomt
men jeg griner ikke lenger og jeg lever slik som før
og jeg finner meg selv oftere i veldig godt humør
Men jeg har en klump i magen som kanskje aldri vil gå bort
den vokser når jeg tenker på sånne ting som vi har gjort:
en kafé vi en gang satt på eller et hus vi gikk forbi;
en ting du sa med tusen underfundigheter i.
Marlene jeg må stikke, har planer nå i kveld
skal møte ei som syns at jeg er fin og spesiell
jeg har lovt meg selv å prøve, gi meg selv en sjanse til
å finne ei som skjønner meg og ser at jeg er snill.
Du må hilse felles kjente og gi jentene en klem
men ikke si dem hvem den er fra; jeg vil ikke være slem!
Ikke si det hvis du angrer, hverken ring meg eller skriv
jeg er opptatt jeg er ute for å restarte et liv.