På haik
(F. Johansen)
Ingen viser har du fått gjennom åra
ingen sanger fra min penn bærer ditt navn
Selv om du satt klar med alle gode råda
så lot du meg få gå på ega hand
Du ga meg aldri ordre hele tida
du lot meg prøve, feile; halvt om halvt
men du sto gjemt i skyggen litt på sida
og børsta grusen av meg da jeg hadde falt
Og aldri fikk du takken slengt i fanget
og aldri fikk du sjansen til å si
alt det du måtte mene om min frihet
sto du på haik så gikk jeg rett forbi
men du slentret stille etter meg om natta
du så meg da jeg gråt og trengte en klem
det må ha vært tungt å være pappa
for en rastløs gutt som aldri lengta hjem
Jeg husker at du ringte mange ganger
og var så redd for at du skulle si no feil
så stemmen din fikk usikre små klanger
og i skjulte råd så veileda du meg
Og jeg vet du ikke sov så godt om natta
og jeg vet du tenkte fælt på hvor jeg var,
hva jeg drev med, at ikke sov på gata
og at jeg måtte være i live neste dag
Og aldri fikk du takken slengt i fanget
og aldri fikk du sjansen til å si
alt det du måtte mene om min frihet
sto du på haik så gikk jeg rett forbi
Men din kjærlighet var det som skapte ramma
som gjorde at jeg friskna til til slutt
men det må ha vært tungt å være mamma
til en bitter og sliten, bitte liten gutt
Og dere ser på meg i dag med sånn beundring
gir meg alltid ros for hva jeg har fått til
en i ord, og en i stille undring
men jeg skjønner godt hvor begge dere vil
Men ingen blir som kjent så god alene
alle trenger noen som står bak
og er klare for å hjelpe når du er rede
for det er dugnadsjobb å pusse opp et vrak