De ensommes diktatur
(F. Johansen)
Valgte du et liv i smerte
så du kunne skrive for meg
så jeg kunne kjenne meg sjæl igjen;
så kanskje du kunne kjenne igjen deg?
Var det mørket i den mørke tunellen
eller lyset i enden du så?
Var det skinnegangen
eller overgangen,
Hvem faen bryr seg nå?
Nå henger frosttåka lavt over tjernet
som om kulda kryper inn i alt
snart skal vi samles rundt kongens bord
for å juge det mindre kaldt
Jeg skjelver i hjertet ved tanken
jeg blir deppa og mørk og sur
som om smila og dressen, og ribbestanken
er de ensommens diktatur
Ja, jeg veit jeg tenker for mye
jeg er for mye aleine og sånn
men jeg orker ikke gå ut blant folk og fyll
jeg blir enda mer ensom av sånt
Aleine er friheten nærmere meg
det er som det presser litt mindre da
Så jeg går her blant gjester fra evige fester
det aldri sku´ bli noe av
Nå henger frosttåka lavt over tjernet…