Forsvunnet
(F. Johansen)
Da farmor begynte å glemme
hang onkel Sven opp en lapp;
Ei linje på skrå med tre årstall på
tre viktige minner som glapp.
Der sto året hun ble født,
da hun ble gift, da hun fikk barn
og farmor så på den lappen å sa:
«Det står noe nytt der hver eneste dag!»
Det var nesten som om øya hennes sa:
Jeg er forsvunnet
har gått ut for å lete
Om jeg skulle bli funnet
kan du be meg å vente?
Om du skulle se meg,
kan du holde meg der?
Og ringe ned te meg
og gi beskjed hvor jeg er
Jeg spilte for henne på sykehjemmet
i den mest demente blokka
Jeg sang så jeg gråt mens beboerne åt
og de ansatte så på klokka
Etter konserten kom farmor opp
som en fremmed publikummer
Og sa: «Denne konserten var så bra
at jeg vil huske´n i flere sekunder»
Det hun sa hadde en annen mening under:
Jeg er forsvunnet
har gått ut for å lete
Om jeg skulle bli funnet
kan du be meg å vente?
Om du skulle se meg,
kan du holde meg der?
Og ringe ned te meg
og gi beskjed hvor jeg er
Jeg ser meg i speilet nå og da
og jeg kjenner igjen han jeg ser
men samme person i en yngre versjon
han finnes ikke mer
Alt det som jeg drømte om
alle flammene som brant
blei borte i et forsøk på
å finne det som var sant
Og så tenker jeg som farmor en gang i blant:
At jeg er forsvunnet
har gått ut for å lete
Om jeg skulle bli funnet
kan du be meg å vente?
Om du skulle se meg,
kan du holde meg der?
Og ringe ned te meg
og gi beskjed hvor jeg er