Lyset
(F. Johansen)
De sa alltid at de skulle bli
rett før de gikk
De lot meg vinne øyeblikket
før de til slutt tok siste stikk
Så jeg lærte meg å alltid ha i mente
at man kan aldri stole på en jente
En liten mann som bare måtte vente
De sa alltid at de så meg
rett før de stakk
Ja, de tålte meg, de elska meg
helt til det ble for hardt
Så jeg lærte meg at jeg var litt for mye
Ikke faktisk verdt å ta seg bryet
En liten mann som bare måtte tie
Men se på han der borte
som liksom holder rundt seg selv
som står der helt aleine
men som lyser likevel
Jeg kjenner at jeg trekkes mot det lyset
Det kom alltid inn en stillhet
sammen med trøsten
Det var en liten klype avstand
som hadde sneket seg inn i røsten
Så jeg lærte meg å ikke grine mer
og heller gjemme unna det jeg ser
En liten mann som heller bare ler
Men se på han der borte
som liksom holder rundt seg selv
Som står der helt aleine
men som lyser likevel
Jeg kjenner at jeg trekkes mot det lyset
Og de som gikk og de som vant
de som trøsta, det er sant:
De hadde sine egne liv å leve
De hadde også sine sår,
skapt av mennesker og av år
og de mente ikke altfor mye med det
Men se på meg her borte
jeg liksom holder rundt meg selv
Jeg står her helt alene
men jeg lyser likevel
Jeg lar meg sjøl bli sett i dette lyset