Refrenget
(F. Johansen)
Jeg var 16 år da du flytta ned hit
og gulvet det gynga under smilet ditt
og den kvelden var vel første gang
jeg skrev dette refrenget til en kjærlighetssang:
«Når du går blir det mørkt overalt
og jeg står og får vel aldri fortalt
det jeg må for alt fryser og går i stå
alle ord blir for små»
Så reiste jeg ut å så meg om
og refrenget ble lagt i skuff helt på bånn
fem dumme linjer fra en enkel ung mann
som ville leve og heller skrive det bedre en gang
«Når du går blir det mørkt overalt
og jeg står og får vel aldri fortalt
det jeg må for alt fryser og går i stå
alle ord blir for små»
Jentene kom, og jentene dro
etterhvert lå jeg langflat, refrenget mitt sto
Jeg glemte det aldri, og nynna det titt
og teksten tok kunstneren litt etter litt
«Når du går blir det mørkt overalt
og jeg står og får vel aldri fortalt
det jeg må for alt fryser og går i stå
alle ord blir for små»
Det er to tiår siden den gang jeg skrev
om mitt kjærlighetsliv som skoleelev
Jeg summerer med dette etter tjue års sprell:
jeg kunne ikke skrevet det bedre selv
«Når du går blir det mørkt overalt
og jeg står og får vel aldri fortalt
det jeg må for alt fryser og går i stå
alle ord blir for små»