To Halve Helheter
(F. Johansen)
Så blei det en sånn ting som bare skjer
stappfull med varme ord
Fylt opp til randen med alt du vil se
men som ender som vage spor
For natta var en sofa å synke ned i
da alt virka håpløst og trist
To halve helheter delte vi
men jeg satt igjen med mindre til sist
Men det e’kke de tinga vi gjorde
og det e’kke de tinga vi sa
Det er mer alt fine jeg så for meg
som det aldri skal bli noe av
Ja, så sank det i sjøen av dagslys
som drømmer så ofte gjør
så våkner man opp til helt annen dag
som bare ser ut som dagene før
Og så går man og sparker i fjæra
og håper litt halvt på en Gud
med fremmede lukter i klæra, og
med fornemmelsen av fremmed hud
Men det e’kke de tinga vi gjorde…
Men faen som jeg ønsker du så bort hit
og at synet ditt smelta med mitt
for om du så det jeg ser for et øyeblikk
så blei kanskje hjertet ditt mitt?
Om du tvang deg fra stjernas forheksede skinn,
om så bare i et sekund,
ja, så måtte du se at jeg sa «du er min!»
og at det er en god nok grunn
Men så blei det ei sånn natt som kom og dro
som betydde så lite til slutt
og nå må jeg reise meg enda en gang
som den tapende part, og gå ut
og du vil finne nærhet, du vil finne trøst
mens jeg møter bare meg selv
og må leve med spora av livslange drømmer
som blei vinni og tapt på en kveld
Men det e’kke de tinga vi gjorde…